Sentimentaliteten og omsorgen for et potensielt barn bør aldri bli så stor at abortloven rikkes!  Men la oss gjerne diskutere og snakke om både lettelsen og sorgene en abort kan medføre. Det bør den nye abortdebatten handle om.

I dag fikk legen Marianne Mjaaland Livsvernprisen 2009 for å ha bidratt til åpenhet om erfaringer og opplevelser ved abort. Bakgrunnen er hennes bok “13. uke” som handler om dilemmaene rundt svangerskapsavbrudd. Jeg har lest boken, og synes den gir et fantastisk flott bilde av alle vurderingene de fleste som har stått overfor et abortvalg gjør.

Faren er at boken blir tatt til inntekt for en ny diskusjon om retten til fri abort. Jeg håper alle abortmotstandere tar seg bryet med å lese hele boken – ikke bare de delene som handler om tvil, anger og sorg. Verden er nemlig stort sett ikke bare svart eller bare hvit. Og de som velger abort, gjør det sjelden gjør det uten å ha tenkt seg godt om.

En revitalisert abortdebatt bør etter min mening ikke handle om abortloven. En ny debatt bør heller handle om å fordeler og ulemper rundt abort eller ikke abort. Åpenhet rundt problemstillingen, akkurat slik Mjaaland tar til orde for.

En nyttig påminnelse ga Mjaaland selv i dagens “I kveld” på NRK2: “Det er lov, men ikke plikt å ta abort”. Fint og tankevekkende sagt! Men om noen prøver å røre abortloven, skal til og med jeg gå i demonstrasjonstog!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende