For oss mindre risikovillige, er andres dumdristighet komplett ubegripelig. Derfor er med en selvgod mine vi lener oss tilbake i sofakroken og lar oss “underholde” av medborgeres uvettige feiltrinn i inn- og utland.

Det beste for oss racere på konsekvensanalyse, er nemlig når det skjærer seg skikkelig for andre. Disse adrenalinsøkende risikojunkiene. Da får vi full uttelling for vår egen skepsis og forsiktighet.

For at det måtte gå galt, det kunne vi jo sagt på forhånd!

Hva trodde for eksempel de to nordmennene som nå er arrestert i Kongo? At de var i “Syden” og kunne sjokke fredlig rundt i jungelen mled privatsjåfør? Ikke vet jeg hva de gjorde der, men det er det visst heller ingen andre som gjør… Ferie var det tydeligvis ikke. Da hadde de vel i alle fall sørget for å ha visumet i orden?

De er utvilsomt i trøbbel, men kan de ikke egentlig bare takke seg selv? Er ikke problemer noe man må regne med når man begir seg på tilsynelatende måfå i et av verdens farligste land?

Jeg forstår heller de som har glede av å vasse til Nordpolen, gå over Grønland eller bestige Mount Everest - og det helt alene. Personlig hadde jeg enten omkommet av kjedsomhet av manglende selskap, eller av skrekk fordi ingen kunne hjulpet meg hvis uhellet var ute. Og uhellet er tydligvis ute noen ganger… Sett fra sofakroken er det kanskje ikke så rart når man ikke bare velger å lage enmannsekspedisjon, men i tillegg dropper både oksygen og sherpaer?

Trist og leit, men at slike ting går galt, jo det kunne jeg ha sagt på forhånd!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende