Missekonkurranser er et merkelig fenomen. Hva tenker de på, de som gidder å bli bedømt ut fra hvor i køen de sto da utseende ble delt ut?

Det handler om millimeter. Men i motsetning til i idrett, der en millimeter kan fortelle hvem som har gjort det beste treningsarbeidet, er missemillimeterne av en annen karakter. Hvor langt er det mellom øyenbrynene, og hvor er nese og munn plassert i forhold til resten? Er midje, pupper og lår i harmoni?

Det er så banalt og fjollete. Det er totalt ubegripelig at jenter i år 2009 frivillig lar seg bedømme som kyr på et fesjå. Det forteller vel bare én ting: At det finnes vannvittig mange nek der ute.

Ikke prøv å fortelle at det handler om mer enn utseende. Selvfølgelig gjør det ikke det! Missene kan stå i spagat og prøve å overbevise om at de er opptatt av miljø, krig og fred. Det er omtrent like overbevisende som hvis FrP sier de brenner for klimapolitikken.

Den nybakte Miss World-kandidaten demonstrerer til fulle at her er kropp som teller. Kun kropp. “Det verste er å gå i bikini”, sier hun til VG. Herregud! Stakkar! Det er jo nettopp det hele opplegget dreier seg om! Hva trodde du? At du ble bedømt ut fra en fortryllende personlighet, en sterk faglig kompetanse eller at du har spesielle ferdigheter? Velkommen til virkeligheten, sier jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende